4. Barn som lever med foreldrenes rusmisbruk

Barn som lever med foreldre som er rusmisbrukere virker ikke i dag som et stort problem, men jeg tror at problemet er mye mer utbredt en det vi tror. Jeg tror at rusmisbrukere opplever en viss skam i forbindelse med ”tilstanden” sin og prøver så godt de kan å skjule det for omverdenen. Jeg kjenner selv en dame har vokst opp med en alkoholisert far, hun er i dag gift og har det bra, men jeg ser stadig småting som hun gjør som er en følge av dette. Og litt på grunn av hun dama er det jeg valgte å skrive om dette temaet.

Som regel så viser det seg at barn som har det vanskelig, ofte blir vanskelige. Flere undersøkelser i ettertid viser at barn som ikke har fått hjelp eller har blitt sett, som regel får det ganske vanskelig senere i livet. Dessuten viser det seg fra undersøkelser av innsatte i fengsler, pasienter i psykiatrisk behandling og i behandlingstiltak for rusmiddelavhengige at deres foreldre oftere enn andre folk har hatt rusmiddelproblemer, psykiske problemer og psykiske lidelser. (Killèn.K, 2003)

Flere undersøkelser viser at barn som har vokst opp i alkoholiserte familier, som regel har flere helseproblemer både psykiske og fysiske, atferdsforstyrrelser og skoleproblemer en barn flest, og de kommer oftere ut for ulykker. Det viser seg også når disse barna blir voksne, at de har fort for å bli kriminelle, de har som regel dårlige sosiale forhold og større tilpassningsvansker enn andre voksne med et annet oppvekstmiljø. Det viser seg også ofte at det som regel er høy forekomst av psykiske overgrep, seksuelle overgrep og kaotiske familieforhold i egen barndom hos foreldre med rusproblemer.(Killèn.K, 2003)

SSom dere forstår er dette et tema som er svært viktig å kunne litt om, for det kan fort få store følger for barnet om det ikke oppdages i tide. Som lærer er dette spesielt viktig, i alle fall med tanken på at elevene kanskje ser læreren 4-6 timer hver dag, på det meste, og derfor er det nettopp læreren som kanskje har størst forutsetninger for å oppdage rusmisbruk i hjemmet

Barns reaksjoner på foreldrenes misbruk

Ulike undersøkelser viser at barn av rusmisbrukere har en høyere forekomst av;

v Angst og tristhet
v Ofte dårlig selvbilde
v De har ofte adferdsvansker
v De sliter ofte på skolen
v Mange kan har svært utagerende atferd
v Depresjoner er også en vanlig forekomst
v Søvnproblemer og mareritt.
v Rusmisbruk, det er mye lettere for barn av rusmissbruker å få tak i rusmidler
v Kriminalitet

Disse problemene er ikke nødvendigvis reservert for barn med foreldre som misbruker rusmidler, men også for barn som er utsatt for omsorgsvikt, seksuelle overgrep eller alvorlige psykiske lidelser hos foreldrene. Så man kan si at disse punktene gjelder barn som er utsatt for store belastninger i sitt hjemmemiljø. Det er en stor overhyppighet av rusmisbruk hos foreldre i familier der barn blir utsatt for utsatt for seksuelle overgrep, og det er også en klar sammenheng mellom familievold og rusmissbruk (Hansen. F, 1994).

Når barn viser tegn på eller snakker om slike problemer som er nevnt her vil dette kunne gi seg uttrykk på en indirekte måte. Barn av misbrukerfamilier vil ofte fortelle om eller vise:

v Magesmerter
v Anspenthet i muskulatur
v Hodepine/migrene
v Tristhet/hemmelighet/mimikkløshet
v Konsentrasjonsproblemer
v Ufrivillig vannlating/ufrivillig avføring dag eller natt
v Motorisk uro
v Tretthet
v Karakterer og innsats på skolen varierer
v Vansker med venner og sosial tilhørighet
v Overytere/overdrevet tilpasning
v Følelsesmessig labilitet

(Hansen. F, 1994).


Som du kanskje ser så er dette punkter som vil ha stor innvirkning på skolearbeidet, eleven vil rett og slett ikke få med seg så veldig mye, og kan komme til å forstyrre andre klassekamerater som da heller ikke kommer til å få med seg noe særlig.

Foreldre som forandrer seg

Det er som regel ikke hvilken type stoffer foreldrene tar, eller mengede som skaper problemer, det som skremmer barna er forrandringen som skjer med foreldrene når de er beruset. Foreldrene kan gå fra å være omsorgsfulle, oppmerksomme, snille til utilgjengelige, egoistiske og uinteresserte. For at et barn skal føle trygghet i oppveksten trenger det i en viss grad av, forutsigbarhet og trygghet, og det er ofte dette de mister når foreldrene er beruset.

Forandringen hos de voksen kan være svært ulike. Noen blir sinte, ubehagelige og ofte voldelige. Andre blir bare rørete og klarer ikke å holde tråden i samtaler, mens atter andre bare blir både blide, snille og medgjørlige. Felles for alle typene forandring er imidlertid at barnet opplever å miste den voksnes oppmerksomhet. Samtalene man har når foreldrene er fulle blir ofte på en måte ”på liksom”. Den samhandlingen som skjer når far eller mor er fulle gjelder ikke når de er edrue igjen. (Hansen. F, 1994).

Når man har en forelder som er missbruker kan barnet oppleve det som om det mister begge foreldrene, selv om det bare er den ene som drikker. Barnet opplever at det mister foreldrenes oppmerksomhet og omsorg, både alkoholikeren, på grunn av alkoholen, og den edruelige, som prøver å begrense skadevirkningene for barna ved å redusere konsekvensene av fylla, forkorte rusperioden, unngå konflikter og så videre.

Barnas opplevelse av skyld

Hvis jeg ikke hadde vært så umulig, så ville ikke denne krangelen ha startet. Hvis jeg hadde forstått mamma og pappa bedre, så ville de ikke ha vært så lei seg. Jeg burde ha vært flinkere til å hjelpe til, da hadde nok mamma og pappa vært mindre slitne og kranglet mindre. (Hansen. F, 1994)

Dette er et godt eksempel på et barn som har begynt å klandre seg selv for foreldrenes krangling, barnet føler seg skyldig for at konflikten oppsto.

Det er heller ikke uvanlig å høre barn fortelle at foreldrene har klandret dem og gitt dem skylden for konfliktene som oppstår i familien. At barna føler skyld gjør at de lett kan ta på seg rollen som hjelper. Når barna har en opplevelse av at problemene i familien er deres skyld blir det for dem også riktig og rettferdig at de bekymrer seg mer for familien og de voksne, en for seg selv. Noen vil nærmest uansett forvente å få skylda når noen har gjort noe galt. De inntar derfor nærmest automatisk en syndebukkstatus. (Hansen. F, 1994)

Som Duckert. F, skriver at, små barn kan ikke gå sin vei hvis det blir for ille. De er hjelpeløse, og føler en kjærlighet og lojalitet overfor foreldrene som gjør at de må holde ut og overleve som best de kan. Nettopp derfor er det svært viktig å være årvåken som lærer og se etter tegn, det kan være helt avgjørende for barnets framtid.

Hvordan kan skolen hjelpe disse barna?

Å hjelpe disse barna er svært viktig, men det er ikke alltid så lett. Og hva man bør gjøre kommer vel litt an på hvilke symptomer mans om lærer har observert, hva barnet sier i en eventuell samtale med deg, om eleven sier noe i det hele tatt. Hva du så gjør videre kommer jo helt an på hva eleven forteller. Men det aller viktigste er å vite at men alltid kan spørre kollegaer, noen som kanskje har litt mer erfaring en det du selv har. Man kan også ta kontakt med Barnevernet, PPT eller rusinstitusjoner for konsultasjon på anonym basis. Dette er et veldig vanskelig tema som jeg kunne skrevet veldig mye om hvis jeg hadde hatt litt bedre tid. Akkurat dette temaet er også et emne jeg anbefaler alle som skal bli lærer å lese litt om da det i tillegg til å være veldig viktig også er ganske interessant å lese om.

Det er flere ting vi i skolen kan gjøre for å hjelpe disse barna, følgende så har jeg tatt for meg noen punkter som kan være til stor hjelp.

Informasjon: Informere barnet om rusmisbruk, bryte tabuer angående temaet og dets konsekvenser for individet og familien.

Følelsesmessig støtte: Det er viktig for barnet å oppleve følelsesmessig støtte, at noen lytter

Friminutt: at de for gode opplevelser av mestring som gir økt selvtillit, med liten grad bekymring, skam og isolasjon.

Positive relasjoner: Voksne som støtter dem og anerkjenner det positive de gjør, som er til å stole på og gir trygge grenser. Vennskap er også i et nøkkelord i arbeidet med disse barna.

En samtale med barnet kan også være positivt for barnet, der du tar sjansen på a ta opp vanskelige og tabubelagte temaer, ikke forvent at barnet skal gjøre det. Du må også i dette tilfellet huske at barna er jo glad i foreldrene sine og føler lojalitet for dem, respekter dette.
Rusfrioppvekst.no

Konklusjon
Jeg vil tro at for mange av oss som har vokst opp i trygge hjem, så høres det nok ganske utrolig ut at foreldre kan gjøre sånne ting mot barna sine, og at de ikke ser hvor mye skade det faktisk gjør? Det høres ganske utrolig ut for meg i alle fall og jeg gruer meg til jeg eventuelt kommer til å oppleve noe liknende når jeg skal ut å jobbe som lærer. Men selv om jeg kanskje kommer til å grue meg, så vil jeg også tro at jeg kommer til å bli veldig engasjert på barnas vegne og prøve å løse problemene deres på best mulig måte, for ingen barn fortjener å være så redde som disse barna åpenbart er. Jeg vil tro at hvis du først oppdager noe som kan være tegn på at foreldrene er alkoholikere så er det ikke bare lett å innkalle til foreldremøte for å snakke om det barnet fortalte deg i elevsamtalene.

Kilder:

Duckert. F, Alkohol og livssyn, 1 opplag 2003, Seriti Forlag

Hansen. F, Barn som lever med foreldres rusmisbruk, 1994, Ad Notam Gyldendal

Killèn, K, Det sårbare barnet, 2003, Kommuneforlaget

Haugland. B, Barn av rusmisbrukere, Universitetet i Bergen, lest 05.12.08, Link: http://64.233.183.132/search?q=cache:IBxOfVvIIZYJ:http://www.rusfrioppvekst.no/getfile.php/548813.928.sesxrtxqva/Haugland-presentasjon.ppt+barn,%20rusmisbruk,%20skolen

3 Dysleksi

Dysleksi er et kan være et stort problem for de personene som har denne diagnosen. En god venn av meg på ungdomskolen hadde denne diagnosen, og fortalte meg mye om hvor vanskelig det kunne være. Før han fikk denne sykdommen slet han veldig med skolearbeid, han brukte lang tid på oppgaver og lekser, i og med at det ofte tok atskillig lengre tid for han å lese teksten og oppgavene, en det gjorde for andre. Da han fikk diagnosen tror jeg han opplevde det som en lettelse, for da var han ikke ”dum” lenger, han hadde dysleksi.

Denne klasse kameraten er vel litt av grunnen til at jeg valgte dette emnet i tillegg til at det er et interessant og viktig tema. Som jeg mener alle lærere burde ha litt kunnskaper om.

Hva er Dysleksi?

Dysleksi kan i bunn og grunn defineres som; En forstyrrelse i visse språklige funksjoner som er viktige for a kunne utnytte skriftens prinsipper ved koding av språket. Forstyrrelsen gir seg i første omgang til kjenne som vansker med å oppnå en automatisert ord avkoding ved lesing. Forstyrrelsen kommer også tydelig fram i dårlig rettskriving. Den dyslektiske forstyrrelsen går som regel igjen i familien, og en kan anta at en genetisk disposisjon ligger til grunn. Karakteristisk for dysleksi er også at forstyrrelsen er vedvarende. Selv om lesingen etter hvert kan bli akseptabel, vedvarer som oftest rettskrivingsvanskene. Ved mer grundig kartlegging av de fonologiske ferdighetene finner en at svikten på dette område også ofte vedvarer opp i voksen alder. (Høisen, Dysleksi, s24.)

Dette er en lang og tung definisjon som kan forkortes til; Dysleksi er en vedvarende forstyrrelse i koding av skriftspråket, forårsaket av en svikt i det fonologiske systemet. (Høisen, Dysleksi, 2003)

Dette vil si at elevene har problemer med avkoding av ord og samtidig rettskriving, dette gjør at lesingen går tregt, de kan også ha problemer med å forstå meningen av ordene(semantikk). Dette gjør at når de endelig har klart å lese gjennom en tekst så trenger de ikke nødvendigvis å ha forstått det de har lest, oftest fordi de har konsentrert seg om å lese rett og jobbet seg fram ord for ord. Elever som har dysleksi kan også få problemer med matematikk som følger lesevansker. De kan slite med blant annet; dårlig selvvurdering, adferdsvanker og uregelmessige øyebevegelser. Øyebevegelsene er som regel ikke en årsak til lesevanskene, som er fort gjort å tro, men heller en følge. (Høisen, 2003)

Relaterte - og nært relaterte grunnproblemer

Dyslektikere har også ofte en rekke andre nært relaterte grunnproblemer. Eleven har som nevnt i definisjonen fonologiske vansker, altså en svikt i språkfunksjonene, som gjør at elevene ofte sliter med andre språklige problemer, disse språklige problemene kan gi utslag i;

· Korttidsminneproblemer
· Benevnelsesvanker
· Dårlig artikulasjon
· Og forsinket språkutvikling

Vi kan også peke på noen problemer som kan være direkte relatert til sykdommen, selv om de ikke opptrer i samme omfang som de nært relaterte problemene, nevnt ovenfor. Dette kan være dårlig motorikk, oppmerksomhets problemer, konsentrasjonssvikt, sekvenseringsvansker osv. Disse grunnproblemene kan ha en direkte innvirkning på ordavkodingen. (Høisen, 2003)

Ulike typer dysleksi

Gjessing(Høisen, 2003) opererer med flere typer dysleksi som for eksempel Auditiv dysleksi, visuell dysleksi, Audiovisuell dysleksi,


Auditiv dysleksi er karakterisert ved store vansker på det språkauditive område. Auditive dyslektikere har ofte forsinket språkutvikling. Både i lesing og skriving har de symptomer på svikt i den auditive diskriminerings- og memoreringsevnen. De har vansker med å skille mellom lydbeslektede fonemer og særlig gjelder dette diskriminering av stemte og ustemte lyder (f.eks. b-p, d-t, k-g og v-f) (Høisen, 2003,s31)

Visuell dysleksi er kjennetegnet ved vansker i helordslesing som gjør leseren avhengig av en møysommelig lyderingsteknikk selv etter lang tids erfaring med lesestoff. Det syns nesten umulig for denne gruppen dyslektikere å identifisere selv de vanligste ordene som visuelle gestalter. Lesingen er ofte preget av komplette reversaler (sol - los, dem - med) Et fremtredende trekk er ved visuelle dyslektikere er den lydrette skrivemåten som f eks sove blir til såve, deg blir til dei. (Høisen, 2003, s31)

Den audiovisuelle gruppen omfatter eleven som har vansker både på den auditive og det visuelle området. (Høisen, 2003, s31)

Kartlegging og diagnostisering

Kartleggingstester kan være et nyttig redskap i skolen på flere måter. Man kan for eksempel brukes til skolepolitiske formål, der man kartlegger kunnskaper og ferdigheter for deretter å vurdere hvordan man skal fordele ressursene som er tilgjengelig, på et lokalt eller eventuelt nasjonalt nivå. Slike tester kan også nyttes for å bedømme omfanget av lesevansker i den norske skolen, og for å se om eventuelle tiltak har vært suksessfulle eller eventuelt mindre suksessfulle.(Høisen, 2003)

Videre har vi også tester på individnivå, der formålet er å kartlegge hva som er årsaken til at en elev sliter med lesing og/eller skriving, og hvilke svake og sterke sider en elev har faglig sett. Disse testene bør ikke først å fremst brukes for å få en diagnose på eleven, men heller i det videre arbeidet, rett å slett gi læreren veiledning i det pedagogiske arbeidet med eleven. (Høisen, 2003)

Det er mange ulike tester og kartleggingsprøver man kan foreta på elevene for å kartlegge problemene og jeg kan sikkert skive 10 sider om bare disse kartleggingsprøvene. Men i Høysen T sin bok om dysleksi sto det en grei oppsummering om disse testene og deres formål; Diagnostisering av dysleksi må omfatte en grundig kartlegging av ordavkodningsstrategiene og av de enkelte prosessene bak strategiene, på samme måte må det gjennomføres en grundig diagnostisering av dyslektikerens vansker i rettskriving. Denne kartleggingen må kompletteres med en undersøkelse av leseforståelsen og en kartlegging av mulige faktorer som hindrer tilegnelse av lese- og skriveferdigheten. All diagnostisering må skje ut fra dyp respekt for eleven som medmenneske. Ved hjelp av ulike tester prøver en i fellesskap å nå fram til større innsikt om elevens sterke og svake sider, en innsikt som gir grunnlag for pedagogiske tiltak for den enkelte elev. (Høisen, 2003, s230)

Generelle prinsipper for det pedagogiske arbeidet med dyslektikere

Etter testingen og diagnostiseringen kommer de pedagogiske tiltakene, sjølve poenget med testingen er at man skal finne ut hva eleven sliter med slik at man kan iverksette de rette tiltakene. Det finnes tiltak for å fremme avkodingsferdighetene, tiltak for å fremme leseforståelse og tiltak for barn med skrivevansker, dette er et langt men dog interessant tema som det fort kan bli mange sider av. Det pedagogiske arbeidet med elevene er mer innefor fagområde til spesialpedagogene så det kommer jeg ikke til å nevne så mye mer om, men forskere har kommet fram til noen generelle prinsipper i den pedagogiske behandlingen av dysleksi, som jeg syns var veldig interessante.

Det har vist seg at dyslektikere har nytte av:

· Det har vist seg at dyslektikere har nytte av:
· Tidlig identifisering og tidlig hjelp
· Fonologisk grunnarbeid
· Direkte undervisning
· Multisensorisk stimulering
· Mestring, overlæring og automatisering

· Godt læringsmiljø

Det har vist seg at dyslektikeren har lite nytte av:
· At en venter på at dyslektikeren skal vokse problemene av seg
· At en bare gir ekstra oppmerksomhet og psykoterapi
· Straff og trusler
· Nedsettende merknader, for eksempel ”dum”, ”lat”, ”misstilpasset”
· Visuell og auditiv persepsjonstreing
· En rekke utradisjonelle metoder
(Høisen, 2003, s234)

Kilder:
Høysen.T, 2003 2 utgave 3 opplag, Dysleksi, Gyldendal akademiske